Gurdjieff var et menneske som undret seg over tilværelsen, og som var svært nysgjerrig på hva som var meningen med å leve. Vi som i dag deler denne undringen og nysgjerrigheten, deler en usikkerhet om hvem vi er og hvorfor vi er på denne underlige planeten som vi kaller jorden og som er et lite korn blant myriader av elementer i et uendelig kosmos.

Nysgjerrighet kan ha mange former og i alle fall to retninger. En som retter seg mot en ytre verden som vi kan ha kontakt med gjennom sansene våre. Men i tillegg til å undre oss over hva vi f.eks kan se og høre, har vi tanker, følelser, stemninger og lengsler; tilstander som utgjør deler av et indre liv. I den forstand har alle et ytre og et indre liv.

For å sette det litt på spissen, kan en si at et spørsmål som er knyttet til det ytre, kan være: ”Hva er det for en ting og hvordan fungerer den?”. Mens et spørsmål om hvem jeg er og hvorfor jeg er, er knyttet til vår indre verden.

For de som lett assosierer begrepet ”indre liv” med en hang til religiøsitet i form av blind tro, kan det være beroligende å vite at så enkelt er det ikke i henhold til det vi kaller Gurdjieff Arbeidet. I dette Arbeidet er det å verifisere teoriene en grunnstein.

Et menneske er delt i to deler: ESSENS og PERSONLIGHET. Essens er det du er født med av egenskaper. Personlighet er et resultat av de omgivelsene et menneske vokser opp i: oppdragelse, utdannelse, miljø etc. Vi kan derfor si at essens er en side ved oss som ikke kan tas fra oss. Personlighet er derimot en kunstig side, som vi riktig nok trenger i mange sammenhenger, men den er ikke vår sanne natur.

Vi trenger ikke reflektere lenge for å kunne fastslå at det er personligheten som får mest oppmerksomhet og næring i en verden som vår. For at vi skal kunne nærme oss oss selv, må essens vokse og bli aktiv, og personlighet passiviseres.

Men det er så mye i vår personlighet som motsetter seg denne prosessen, at en har anledning, allerede på et tidlig stadium i dette Arbeidet, til å verifisere at uten oppriktighet og anstrengelser så blir det hele nytteløst.

Endelig, vil kanskje noen si, så står jeg ansikt til ansikt med en anledning hvor det å jukse ikke gir muligheter. Det er vår essensielle side som kan verdsette en slik anledning.

Alt som kan vokse, trenger næring. Og essens næres av sannhet. Gjennom en prosess av å aktivt legge merke til sider ved oss som ikke er ekte, kan sannheten om hvem vi ikke er gi næring til essens. Dette er selvfølgelig ofte en smertefull prosess for den vi ikke er. Alt har en pris. Alternativet er å være lykkelig i en drøm hvor erfaringen av en dypere mening ikke er tilgjengelig.

En sentral idé hos Gurdjieff er at mennesket i sitt daglige virke ikke er våkent, men befinner seg i en tilstand av søvn. For mange er dette en meningsløs påstand, og en del blir provosert. Det er forståelig, bl.a. fordi våre assosiasjoner til begrepet søvn er knyttet til tilstanden fysisk søvn hvor vi ikke spiser, går på jobb, snakker med andre osv.

Åpenbare karakteristiske trekk ved et menneske er at det tenker, føler og har evnen til fysisk aktivitet.

Noe av det som karakteriserer Gurdjieffs ideer, og det praktiske Arbeidet knyttet til ideene, er at det viser oss hvordan det vi kaller tanker, følelser og handlinger er knyttet til betingelser nedlagt i oss fra tidlige barneår og frem til i dag.

At oppdragelse, utdanning og sosial bakgrunn preger oss, er ikke en ukjent idé for noen av oss, men at det fører til at vi blir dominert av automatiske rutiner i så stor utstrekning at vi kan kalles maskiner, det kan få noen og enhver til å reagere.

Hvis vi imidlertid åpner oss litt for ideen om at vi i vårt daglige liv reagerer uavbrutt på bakgrunn av tidligere programmeringer, ofte i form av holdninger, så kan vi komme til en ny situasjon i oss selv hvor vi kan begynne å observere oss selv, og etter hvert gradvis bli mer å mer upartisk til det vi ser.

Selvobservasjon vil kunne vise oss at vi ikke er en, men mange. Og at enhver tanke, følelse, antipati og sympati er et separat jeg. Videre vil vi kunne se at det ofte er endringer i ytre omstendigheter og forandring av inntrykk som aktiviserer disse forskjellige jegene.

Vi kjenner alle til situasjoner hvor vi har bestemt oss for noe som vi i neste øyeblikk, en time eller uke etter, ikke lenger har interesse for. Selv ikke når disse forskjellige sidene i oss er på kollisjonskurs og er direkte motsetningsfylte, ringer det en klokke. En klokke som skulle kunne gi oss et signal om at vi ikke er en, men mange. Dette skyldes at vi har det Gurdjieff kaller bufferter. Disse bygges gradvis opp gjennom vårt sosiale miljø, og har til hensikt å beskytte oss slik at vi ikke blir konfrontert med våre motsetninger i så stor utstrekning at vi blir forvirret og gale. Gjennom å arbeide for en gradvis økt bevissthet og vilje, kan et menneske avsløre sine bufferter, og leve med færre og færre behov for bl.a. å rettferdiggjøre sine tanker, følelser og handlinger.

Oppmerksomhet er en bærebjelke i dette Arbeidet. Når vi dagdrømmer og lever i forestillinger, vandrer oppmerksomheten og vi er under innflytelse av tilfeldigheter. Et annet trekk ved funksjonen av oppmerksomhet er at den kan tiltrekkes og fanges av noe som for et øyeblikk er av interesse for et av våre mange jeg, men den forsvinner når interessen opphører og et nytt jeg dukker opp. Dersom selvobservasjon er et mål, må en lære å rette og holde oppmerksomhet fordi uten oppmerksomhet er det ikke mulig å praktisere selvobservasjon.

Selverindring, som av flere grunner kan sies å være nøkkelen til dette Arbeidet, er en tilstand hvor oppmerksomheten er delt mellom det som observeres og den som observerer, og hvor fokus for oppmerksomheten er på den som observerer og ikke på det som observeres. Denne tilstanden av nærværenhet er den tilstanden et menneske er ment å leve i. Det er gjennom denne nærværenheten at en dypere mening med tilværelsen blir tilgjengelig ved at den utvider grensene for vår bevissthet om vår ytre og indre verden samtidig, og smelter dem sammen til en erfaring.

Det er imidlertid ikke slik vi lever. Og det som i hovedsak hindrer oss er, i tillegg til vår manglende evne til rette og holde oppmerksomhet, to ting. Det ene er det vi kaller identifikasjon og det andre er indre hensynstagende.

Når et av våre mange jeg dukker opp på arenaen, så blir vi identifisert gjennom at vi føler, tenker og tror at dette er meg. For eksempel når vi er irritert, sjalu, misunnelig, ydmyket, entusiastisk, triumferende, ivrig, ukomfortabel, nostalgisk, mistenksom, melankolsk, selvmedlidende og utålmodig. Denne rekken er selvfølgelig mye lenger.

Denne tilfeldige plassering av følelsen av hva jeg er og hvem jeg er, holder oss innesperret i en subjektiv verden hvor vi åpenbart er slaver av våre egne holdninger og tilfeldige inntrykk.

Den andre vesentlige faktoren som hindrer oss i å praktisere selverindring, er det vi kaller indre hensynstagende.

I den tilstanden er en alltid, på en eller annen måte, i sentrum av en begivenhet f.eks. i form av å lure på hva andre synes om hva en sier, har sagt, har gjort eller burde ha gjort osv. Og igjen er slaveriet et usynlig faktum. Enten fordi de andre var enige og vi uforstyrret kunne opprettholde vår identifikasjon, eller fordi vi kan fremstå uklanderlig i egne øyne fordi vi synes at andres syn er begrenset. Et annet alternativ er selvfølgelig å føle seg så misforstått at selvmedlidenhet synes å være en absolutt naturlig konsekvens.

For de av oss som ikke ser noen alternativer i noen av disse måtene å bli kastet rundt i vår egen tilværelse på, er det Gurdjieff har gitt oss av verktøy av ubeskrivelig verdi. Dette fordi de på en praktisk måte setter menneskets potensial inn i en større sammenheng hvor begrepet individualitet får en annen betydning.